Årgang 1 april - 97 løssalg kr 5O,-
Laget av 6A ved Kvam skole april 1997
Klasse 6 A ved Kvam skole har prøvd å gjøre seg kjent med den lokalhistorien vi har i området. Vi har valgt å samle det vi har lært i et hefte.
Vi har samlet stoff fra Romsdals sogelags skrifter, Bolsøyboka, temahefter fra Pedagogisk senter, muntlige kilder og intervjuer. Det finnes mye lokalhistorisk stoff fra Bjørset, Kvam og Djupdalen. Vi har konsentrert oss om noe av det historiske materialet.
Vi skal på klassetur til Innerdalen i mai - 97. Vi har gjennom hele året samlet inn penger til turen. Nå har vi laget et historisk hefte som vi vil selge til dere. Vi håper dere vil kjøpe dette heftet, slik at dere kan lære litt historie fra dette området.
Vi har funnet noen gamle kart over bl.a. husmannsplasser i området. Kanskje dere kan legge turen innom disse områdene i nærmiljøet. På disse tuftene og stedene levde og virket folk før oss. Vi håper at salget av heftet vil hjelpe oss et stykke på vei til Innerdalen.
HILSEN KLASSE 6A
Det er funnet mange bilder fra steinalderen. Menneskene risset fine figurer på stein og berg. Slike bilder kalles helleristninger. De ble laget for å bringe lykke med arbeid og jakt.
Her i Molde er vi så heldige at vi kan gå og se på helleristninger. I 1937 ble de oppdaget på marka øst for Kvam skole, i Storvika.
Arkeologene mener at funnet kan være 4000 år gammelt. På den tiden hadde vi den ynger steinalder i Norge. Da var det varmere i landet vårt enn nå. Det regnet mindre om sommeren, og det falt lite snø vinterstid, så husdyra kunne gå ute storparten av året.
Høsten 1937 ville bonden på gården sprenge bort en stor stein som lå ubeleilig til. Da han begynte rundt steinen, oppdaget han ristningene og varslet Jørgen Olafsen Holm som da var kontaktmann for Vitenskapsselskapet i Trondheim. Arkeologer og geologer innfant seg snart, og de kunne konstatere at dette var et viktig fortidsminne.
I april 1939 ble den andre steinen avdekket. Her fant man en vanlig naturalistsk ristning som består aven hval, og et mer ugjenkjennelig dyr. r tillegg til ristningene fant man også noen flintredskaper ved siden av steinene.
Ristningenes alder er ikke lett å bestemme, da man mangler sammenligningsgrunnlag, i all fall for ristning l (den først oppdagede). Et hovedpunkt er at ristningene har avrundet kanter, og av det kan man slutte at ristningene har vært overflødd av havet. Denne havoverfløingen har man tidfestet til det 2. årtusen f. Kr.
Ristning 2 (hvalen og dyret) er etter all sannsynlighet eldre enn ristning l, da de første ristningene som ble laget i Norden, er regnet for å være naturalistiske.
Alle primitive folkeslag vi kjenner til i dag,har en eller annen form for religion. Vi må derfor anta at de fleste notfuenn,dvs.fangstfolkene i den eldre steinalder,hadde en tro og foretok religiøse handlinger.Noen spor etter dette har vi dessverre ikke. Da jordbruket kom i den yngre steinalder ,ble det et skifte i religionen og religiøse forestillinger. Det første bevis på religionsutøvelse i Norge er helleristningene.
Årsaken til dyreristningene er grei nok. Ved å lage et bilde av et dyr tror primitive mennesker også i dag at de lar makt over dyret.De nordiske veidemennene i steinalderen levde kun av fiske og dyr.
Tidligere dvs.før ca.1900 e.kr.,ble helleristninger oppfattet som kunstprestasjoner fra steinalderen eller bronsealderen, og at det ikke lå noen videre betydning i dem. Senere fant man ut at helleristningene hadde noe med religionen å gjøre, jegerne risset inn figurene fordi de trodde de skulle få makt over dyret, og at jakten da ikke skulle bli tilfeldig.Det å tegne dyret før man skal på jakt,er kjent hos primitive folkeslag også i dag.
Det regner, lett og stille. Morgentåken ligger tungt og dyster over trærne. Strimer av dagslys har trengt ned i skogen, men tåken gir dårlig sikt. En skikkelse skimtes mellom storvokste eiketrær. Han bærer på bue og spyd. Ei skinnkappe henger over skuldrene. Den er delevis åpen i sidene og rekker til midt på låret. Armene er bare, ei reim nundt livet holder plagget på plass. Mannen har en skinnpung i beltet. Der henger det en steindolk også.
Med fortere, smidige skritt filmer han fram i grålysningen. Det er tydelig at han er kjent. Litt lenger borte stanser han og lytter i den høststille skogen. Så sniker han seg videre, mens han alt i ett gjør holdt for og lytte. Nå kan han se bort til ei slette. Den er tom. Forsiktig går han inn i et kratt like ved. Herfra er det god oversikt mot bekken på den andre siden. Han vet at hjorten kommer forbi på denne kanten. Den pleier å drikke der borte.
I dag er ikke dyrene kommet, ikke enda. Han setter seg ned så lenge. Det kan bli venting, men han har god tid. Hvor ofte har han ikke sittet slik, mange ganger forgjeves. Særlig i den siste tiden har det gått dårlig. Han får et bekymret utrykk i ansiktet. Pannen rynker seg, og leppene blir smale når han tenker på dem som venter der nede på sommerboplassen ved elveosen De har hatt for lite å spise i det siste.
Fisken har forsvunnet fra fangstplassen, enda de har lagt ut store offer til havånden. Det er over en ny måne siden sist de fikk tak i kjøtt, så skog ånden har ikke ,vært vennlig den heller. En ulykke rammet dem i vår da havånden tok fra dem to andre jegere i stammen. Nå er han alene om åjakte for 14 personer, og det har hvert en stri tøm å skaffe mat.
I dag må han være heldig. De kan ikke fortsette å spise røtter og bær stort lenger. Han skotter bort til bekken. Nå i dagslyset kan han også granske lia bakenfor sletta. Ingen ting å se. Det rasler i lauvverket av en morgen bris. Skodda holder på å lette. Her og der trenger sollys gjennom sky laget. Da får han øye på dem. Tre voksne dyr og to kalver er på veg til bekken. Endelig skal det lykkes. Han var nokså sikker da han forlot boplassen også. I går hadde Far gamle hjulpet han med å male dyrpå berget uten for teltene. De hadde brent offer og fått makt over dyrene. Hvis åndene ville, kunne de føre hjorten ned til bekken.
Mannen reiser seg. Det er umulig å se han. Men dyrene stanser borte i hellingen. De værer utover som om noe mistenkelig er på ferde. Alt er stille. Mannen rører seg ikke. En pil ligger klar på bue. Den svarte skiferspissen glinser av fuktighet, ferdig til og slå inn i en dyre kropp. Det går en stund. Endelig dilter dyrene helt ned. De gir seg god tid ved bredden. Et av dem står med bredsiden mot jegeren. Han sikter omhyggelig. Blaffet fia buestrengen røper at han har skutt. Dyrehodene rykker i det pilen streifer en trestamme like ved. I neste øyeblikk forsvinner hele flokken i lange byks. Tilbake står en motløs jeger. Duknakket lusker han bort for å finne pilen.
Formiddagssola varmer godt når han nærmer seg boplassen ved fossen (Molde elva). Han ser de fire skinnteltene inne ved skråningen, vet at folkene der håper på et godt måltid og gruer seg til å se hvor skuffet de blir. Hunden varsler om hvem som kommer. Den løper sin herre i møte. Men i dag får det teft av kjøtt. Bjeffingen stilner fort, taus følger den med tilbake. Hundens oppførsel er jaktmelding god nok til folkene; de fortsetter sitt virke så ankomsten skal bli lettere for jegerne.
Kvinnene er i gang med å barbere skinn. De gjør det mykt og behagelig, skjærer jevne kanter med de kvasse flintstykkene og syr sammen fint og nøyaktig. Jentene lager smykker av skjell som de trer på tynne dyresener Nede på stranda plasker småbarna med stein. To halvstore gutter sanker skjell i sjøen. Det blir godt å spise.
På en liten benk, belagt med skinn, sitter Far Gamle. Han har filt til en ny beinspiss på harpunen. Nå er han i ferd med å snurre den, men reiser seg for å møte jegeren. De snakker sammen, og den gamle ser på pilen. Så peker han mot en lund på stranda. De skimter de en stokkbåt. En stund senere legger stokkbåten ut fra boplassen. Jegeren er på veg til den gamle dyregraven mellom Lillevika og Storvika. I dag er havånden så rolig at det er lettvint å padle utover. Det var Far Gamle som kom på at dyregraven måtte undersøkes. Han trodde skogånden kunne bringe dem lykke der i stedet. Jegeren tenker over det. Egentlig har han ikke likt å fordeles der ute etter at jordbruksfolkene slo seg ned i Storvika. Se hvordan de bærer seg at med jaktmarkene; hogger vekk trærne og svir av det som står igjen. Stykke for stykke tar de landet fra jegerfolket. Var det ikke for inntrengere, ville han nok ha bodd i Lillevika ennå. Det var bedre å flytte enn å ha disse fremmede like innpå seg. En vet aldri hva som kan skje, og så tallrike som de er blitt omkring Storvika, er ikke verdt å komme ut for dem.
Etter hvert nærmer han seg stedet. Det er forbudt å gå på land ved fugleberget i Lillevika. Derfra kan han gå usett oppover. Farkosten glir de siste metrene inn langs berget, og mannen er opptatt av å finne den rette landingsplassen. I det samme merker han noe som beveger seg ved en knaus lenger ute. Han snur seg tidsnok til å se gutt stikke av. På farten kan jegeren forstå at gutten er blitt overrasket.
Gutten har sanket nok skjell, og nå skal han vel ta beinvegen hjem for å
varsle. Da skjer det noe som får mannen til å bråstoppe. Gutten glir, tumler
utover og forsvinner ned svaberget. Det er dypt i sjøen der ute, og berget
ender rett i vannet. Stokkbåten skyter fram. Snart runder den pynten. Jegeren
mønstrer bredden, i ett glimt ser han at det gikk så galt som han trodde.
Gutten ligger ubevegelig i vannet. Før han får sanset seg, er han i ferd med
å berge den andre som om det var hans egen sønn. Om litt trekker han stakkaren
inn på tørt berg. Ennå er han livløs. Han har et blodig sår i hodet og flere
andre merker etter medfarten. Jegeren ser at det vil gå bra. Kinnene får
farge, armer og bein foretar de første rykningene. Øynene åpner seg også.
Først ser han bare i lufta, så får gutten et undrende uttrykk. Han flytter
blikket til øynene hviler på jegeren. Med et slapt smil får han vist sin
takknemlighet. Det går en stund før gutten kan prøve å flytte på seg. Takket
være god hjelp, greier han å komme seg under et hasseltre. Der er det sval
skygge og mykt underlag. Bare han får hvile og samle krefter, skal han nok
klare seg selv.
I mens fortsetter jegeren ærenet sitt. Båten kommer på plass,og han tar beina fatt opp i det velkjente terrenget. Han ser sin gamle boplass. Den er overgrodd nå,men han minnes mang en vellykket jakttur herfra. Etter hvert blir det flatere. Han bøyer av og følger et svakt søkk utover. Det skal ikke vare lenge før han er framme.Bare det er kommet dyr i graven! Kansje Far Gamle har rett, selv om jordbruksfolket holder til i Storvika. Var det en lyd borte fra graven? Jegeren setter opp farten. Der oppdager han et hull i kvistdekket. Så har det virkelig skjedd her.Snart ser han en brun rygg i åpningen og tenker på storfangst. Men han får seg en overraskelse når han betrakter dyret. Det ligger en okse der nede med et brukket frambein. Den har smerter. Slike dyr ferdes da ikke i skogen, det han vet. Men en lov kjenner han: Her oppe er det fritt for alle å drive jakt og fangst så sier jegerstammene langs kysten. Og dette stedet er hans plass. Bare se på merkene i trærne rundt graven. Det han fanger her, er med rette hans eiendom. Kort etter er oksen avlivet. Jegeren sitter på huk og samler blod i en pose.
Stadig vekk skotter han bort i et hjørne. Han ser på en flat stein med ei skålformet grop. Nå helles blodet ned i gropa. Dette gjentar seg flere ganger. Da har skogånden fått sin del, så er det mannens tur. Han seg til rette og drikker begjærlig av blodet. Han merker ikke noe før en hissig stemme får han til å skvette. Der oppe står en flokk ukjente menn. De er godt bevæpnet og snakker i munnen på hverandre. Noen av ordene er nye for han, men så mye skjønner han at de har vært på leting etter en rømt okse. Nå er de sinte fordi jegeren har tatt deres eiendom. Det skal ikke bli enkelt å være ham når de kommer til Storvika. Nå er han i deres makt, og der nede vil høvdingen Kloke dømme.
Hele følget masjerer av sted med slaktet og en livredd fange i midten. De kommer ut av skogen, mens barn og hunder løper dem i møte. Det levenet. Jegeren føler at han er en uønsket person. Flokken øker etter hvert som de passerer jordhusene. Endelig stanser de på den største plassen. Der bor Kloke som står og venter sammen med noen eldre menn.
Folkene vet ikke hva de skal gjøre. De står rådville. Kloke handler først. Fangen ser at høvdingen er på hans egen alder. Også han er kledd i det samme merkelige tøyet som noen av de andre har på seg. Han står ved siden av to spesielle steiner. Det er risset dyrefigurer på den ene. Kloke holder akkurat på med den andre, men bildene er helt annerledes der.
En av mennene setter Kloke inn i saken, så rådslagningen kan begynne. Flere mener at de kan få god nytte av fangen hvis de lar han leve og arbeide for seg som slave for han har fine muskler. Kloke skal til å tale da det blir uro i flokken. En kvinne skriker opp i forskrekkelse og setter av sted. Det er sannelig kona til Kloke.
Hun skynder seg mot en blodig og skamfert gutt, sønnen deres. Nå får han støtte de siste metrene bort til faren. Alle er spent på guttens forklaring. Det blir stille i flokken når de får høre om den fremmede redningsmannen. De begynner å skjønne sammenhengen og stirrer ned i bakken. Umerkelig trekker de seg litt unna jegeren og gjør plassen større omkring ham. Da ser gutten hvem de har fanget. Han peker ut mannen med et smil, men biter seg i leppen når han riktig oppdager hvor redd den andre er.
Med verdige skritt går høvdingen bort til jegeren og legger en vennlig hånd på skulderen hans. Så taler han. De skylder jegeren mye takk og står i stor gjeld til ham. For å vise det må de slå en strek over hele saken med oksen. Han bør gå i fred som en fri mann og være deres venn heretter. Til gave gir de ham de beste stykkene av okseslaktet. Mennene liker talen, de nikker og bifaller høvdingen. Så går de hver til sitt,mens jegeren blir igjen hos Kloke.
I kveldingen er jegeren på hjemtur. Han har mye kjøtt i båten og gleder seg til å vise det fram. Hele tiden tenker han på det Kloke fortalte om levemåten til folket i Storvika. De slapp å sulte når det var smått om fangst, for husdyra og jorda gav dem mat. Av de hvite dyra,sauene, fikk de ull og kunne lage varme klær. Og nå ville de hjelpe ham med å dyrke jorda. Så kunne han atter ta boplass i Lillevika igjen.
Med et fornøyd smil padler jegeren mot land. I kveld kommer han med gode nyheter ...
Husmannsvesenet i Norge var fra ca. år 1650 til 1925.
Husmennene hadde enten muntlige eller skriftlige kontrakter. De måtte ofte arbeide deler av året på storbondens gård, skog etc. arbeidsplikten kunne variere fra husmann til husmann, avhengig av hvilken avtale som var inngått. Husmenn på Bjørset måtte ofte arbeide under Bjørset gård.
Husmannen og hans familie kunne sjelden greie seg med det utkomme som plassen ga. De måtte derfor tjene penger på andre måter. Mange kunne drive jakt og fiske, noen var skomakere og smeder. Andre igjen hjalp til på sagbruk og annen industri som var i nærheten.
Housmannsplassene fikk gjerne den dårligste jorda, og på Vestlandet var det naturlig at plassen ble ryddet like oppunder skogkanten i bratte lier. Husmennene måtte bare ta til takke med en slik plass, for det var ofte ingen annen utvei.
Plassen var ofte gårdsnavn på denne tiden. Husmannsplasser på Bjørset var f.eks. Eliasplassen, Svennplassen, Einaplassen, Sakselidplassen, Olemattiasplassen.
Noen av husmennene på Kvam trodde at jorda var flat som en pannekake. Dette var i1920 - åra. Han kom ofte i diskusjon om dette, og en gang var det noen skøyere som ville drive gjøn med han. De fortalte at nå hadde vitenskapsmennene funnet ut at jorda likevel ikke var rund, men flat slik som folk mente før i tiden. Om kvelden kledde mannen seg i sin fineste stas og tok seg en tur inn på skolen for å oppsøke læreren i bygda. Han fortalte hva han hadde fått vite tidligere om dagen, og var meget stolt over at det han hadde hevdet hele tiden, var det riktige.
Det fortelles at hus mennene på Bjørset var ganske velholdte, fordi de var så flinke til å drive sjøen (fangst og fiske).
Peder Kvam som "Pedervegen" på Bjørset er oppkalt etter, ville ha fylt 100 år - 24. oktober 1975 om han hadde levd, og det kan da være grunn til å minnes denne mannen som mange her i byen - og særlig de som bodde på Bjørset og Kvam i hans tid - vil huske han som den humørfylte naturelskeren han var.
Peder var en godlynt og hjelpsom mann og en stor humorist som alltid hadde en spøk på lur til den han møtte. Han var svært glad i naturen - bygde seg en liten hytte på Meksetra og var på fjellet så ofte han bare kunne. Han la om og utbedret den stien som faren hadde bygd oppover lia, og den ble derfor kalt Pedervegen. Den tok egentlig til der sommerfjøset til Mork stod, men Peder tenkte også på andre turgåere og "forlenget" den østover mot Eliasplassen og Kritianplassen som nå til dels går under navnet "Kakselia", der en vei er blitt oppkallet etter han. Peder Kvam hadde en åpen sans for alt naturen kan by på - også for underlige formasjoner i trerøtter og greiner, og rubdt huset hans kunne man finne mange rare figurer som han hadde hentet hjem fra skog og mark. Det vesle velstelte hjemmet hans ble av noen kalt "Eventyrhuset".
Skrevet av Jon Bjordal
Anton K. Bjørset var sønn av Kristian Bjørset, som hadde den plassen i Bjørsetlia, som P.Solemdal kjøpte av Claus Møller i 1918 etter at Kristian var borte. Anton K. Bjørset kjente godt til disse husmannsplassene og familiehøva til dem som bodde der. Husa på plassen hans lå så vakkert til - jeg måtte alltid tenke på Solbakken når jeg så de.o Stovebygninga var bygd i et med låven og fjøset. De sto til noken få år siden, da dem vart rivne. Det var en vakker plass med frukttre framfor - særlig morelletrærne.
Anton K. Bjørset, hadde nettopp bygd seg hus nede ved Julsundvegen da vi kom hit. Det er det huset som Paul Kristiansen har en dag i dag. Yngste datter til Kristian Bjørset var gift med svensken Person som var gardreng på Bjørset gård. Hun hette Kristiania. De bygde seg et lite hus som står der den dag i dag - like vest for nederste blokka på Bjørsetbo. Det var elevene ved hjemmeyrkeskolen som bygde det. Like vest for Kristianplassen lå Eliasplassen som idag til dels går under navnet Kakselia. Navnet hadde den etter Elias Bjørset som var kommet fra Møll i Geiranger, og som var maler av fag. På Eliasplassen stod det, som på omlag alle de gamle husmannsplassene, en del frukttre - først og fremst morelletre, og øverst på denne plassen kan man fremdeles se rester av husmurene. Jeg husker gamle Elias, selv om jeg bare var en liten gutt da han døde.
Rett foran Elias plassen lå plassen til «Sunnmørs-Ingebrikt». Den strekte seg fra «Kakselia» i nord til låven på Strandheim i sør, mot Rotvoll i vest - og til «lokkene» på Bjørset i øst. Mitt eget hus står akkurat der husa til Ingebrikt i si tid stod, -midt nede i Stranheimvegen. Helt til siste krigen kom stod det igjen noken, sure epletre like nedenom husa. Disse trea bar rikt hvert år, men de var trulig for sure.
Denne «Sunnmørs-Ingebrikt» skulle vere en drivene kar, og var serlig kjemt for sin store styrke. I Anton Bjørsets artikkel er det nevnt flere ord om dette. Han seilte mye med frakteskuter langs kysten, dels som skipper, helt opp til russegrensa. Jeg husker at det ble fortalt om han, da han en gang kom til Bergen med sildelast, hadde bruggekarane der sagt at de at de kunne ta tønnene opp med heis. Men Ingebrigt sa at de bare skulle gjøre seg klar til å ta imot tønnene så kastet han tønnene opp på bryggen selv.
Gamle Claus Møller fortalte at han en gang hadde sett Ingebrikt komme ned fra skogen med vedlass, - så stor som et bra hestelass. Han var født i 1801 i Borgerunn,og ble over 90 år.
Øst for plassen til Sunnmørs-Ingebrikt var Ole-Matiasplassen. Plassen er nå fritdsområde. Den ligger norvest for Rauma folkehøgskole.
Hans Kvam var liten av vekst, kvikk og triveleg og ein ordensmann! Den vesle stova som han og Ane hadde, var som eit lite eventyrhus, og det var "Birkelandfoto" av det t.d. i biletheftet "Gløtt av Norge". Huset står der framleis, litt ombygd.
Hans og Ane hadde sjølve 11 barn, men tok likevel til seg det 12. Då Hans døde først i 20-åra, flyttet sonen Peder og kona hans tilbake hit frå Trondheim, der han var vaktmeister ved ein skule. Dei kom for å stelle for mora på hennar gamle dager. Ho vart over 90 år - var fødd 14/10 1848. Hans Kvam arbeidde opp ein fin gangsti utover lia til torvløa si, som låg ved overgangen til Mekvatnet. Sonen Peder forbetra seinare denne stien, og ungdomen på Bjørset som ofte gjekk den stien på veg til fjellet, døypte den snart for "Pedervegen". Vegen opp til husa som no er på Eliasplassen ("Kakselia") vart døypt "Pedervegen" etter Peder Kvam, men den eigentlege Pedervegen tok altså til først vest for "Svenplassen" - oppe i lia nord for der Peder bodde.
Denne "Svenplassen" låg uvanlig fint og fritt til oppe i lia nordvest for Rotvoll. Murane der står att enno, og ein del av morelltrea, men plassen ellers er no attvaksen av skog etter at det i 40-åra vart slutt med å ha krøter på beite der. Folket på Svenplassen var etter alt å døme - etter måten- velstandsfolk. Dei hadde bygt ein god, om enn bratt, køyreveg opp til husa sine, og hadde planta ein pen alle av rogn langs den.
Aust for denne plassen låg ein annan plass, "Høghaugen" , som ein enno kan sjå restar av tuftene etter like ved stien ut over lia.
Vest for Hans Kvam var "Einaplassen" der søskenparet "Anders og Brit i Einå" budde. (Det er der Noregs Ungdomslag hadde landsstemne ca. 1950, der statsminister Gerhardsen heldt hovedtalen). Eg hugsar dei to søskena godt. Dei var komme frå Sunnmøre. "Anders i Eina" var liten og var elles noko original å sjå til. Eg kan minnast at første sommaren vi var her - eg var då 8 år - gjekk dei to søstrene mine og eg ein tur utover vegen (Julsundvegen). Då vi kom forbi Kvam kapell (som var rive for 2-3 år sidan) møtte me ein gammel mann som gjekk og sang på ein salme. Det var (vart me kjent med seinare) "Anders i Einå", og eg hugsar at då me kom heim, spurde me mor om det kanskje skulde syngjast salmar når ein gjekk forbi "den vesle kyrkja"!
Ved sjøen, rett sør for "Einaplassen" bodde Olaf Mordal, som også var husmann under Kvam. Han var skomakar. Han var som eit "levande leksikon" når det galdt slekter og tilhøve elles i Molde og omegn. Då han døde, tala eg med P. Solemdal om å kjøpe det som var i skomakarverkstaden hans for Romsdalsmuseet. Han gjorde det, og ein kan idag sjå det oppe i museet.
Ein annan av dei som var husmenn under Kvam-garden, og som eg hugsar godt, var Erik Saxelid. Hans hus stod like vest for Mekelva, der "Tirili" (Hjørdis Haukebø sitt hus) ligg idag. Han var ein kraftig og tettvaksen kar med fyldig skjegg. Han var slaktar, og eg kan minnast at han kom til oss grytidleg ein morgon like før jul for å slakte ein gris. Eg var då 8-9 år. med det same det "grøvste" var unnagjort, treiv han opp klokka si og sa: "Jamen greide eg det!" Då far spurde kva han meinte, svara han at det var fullmåne på det og det klokkeslett, og at han hadde greidd - so vidt - å slakte grisen nokre minutt før månen var "full". Dette hadde sjølvsagt samanheng med true om at flesket vilde "minke", dersom grisen var slakta på minkande måne!
I "Storvika" var det opprinneleg plassbruk som Knut Svindset hadde (i følgje Anton Bjørset). Den vart seinare delt mellom sønene og ein bror som døde tidleg og som var gift med Ingrid Storvik. Ingrid Storviks hus stod omlag der Helland-Hansens hus er no. Eg hugsar godt både Ingrid og søster hennar, Eli, som ho bodde saman med. Dei hadde ei ku eller to, og Ingrid rusla kvar dag til byen med eit par spanner mjølk i ei lita handvogn. Slike små handvogner fannst det i so og seie kvart tun på den tid, og dei vart jamnt brukte når ein hadde ærend til byen. Johan Bjørsets plass vart seinare kjøpt av familien, og hans hus står framleis i Storvika, aust for Bjørsetalleen. Den kjende helleristningsteinen i Storvika ligg berre 20-30 meterfrå huset. Den viser at det må ha bodd folk i Storvika i mange tusen år.
Dette er i store trekk det eg kan minnast om dette emnet frå mine gutedagar. Eg kan hugse at det låg att ymse ting i hustuftene på de fleste av desse plassane, - av t.d. kruskjerald, ljå og "skjerdingar" (som vart brukte til å henge gryter i - i grua), noko som tyder på at det kunne ikkje ha vore så lenge sidan desse plasshusa var blitt rivne. Eg har fått opplyst at husa på Svenplassen og Ellingplassen stod til framimot 1910, og husa på "Einaplassen" hugsar eg vart rivne mellom 1920 og 1930.
Plassen til Sara og Peder Haukebø lå syd for Kvam skole. Våningshuset er nå på Romsdalsmuseet. Jeg husker Peder som en godmodig mann som det var kjekt å snakke med. Sara hadde jeg litt mer respekt for. Hun ble regnet for å være meget intelligent og hadde svært god hukommelse. Når en skulle ha greie på noe om gamle dager, så var det naturlig å oppsøke Sara. Hun visste som regel det meste om bygda og byen. Ved siden av pliktarbeidet på Bjørset- gården tok Peder på seg forskjellige oppdrag rundt omkring i bygda som nydyrking og steinsetting av grøfter og lignende. En periode arbeidet han på Reknes som da tilhørte amtmann Leth. Da gården ble solgt, tok Peder seg arbeid på dampskipskaia. Her var han så lenge helsa holdt. Om vintrene var det ofte rikt torskefiske på fjorden like utenfor. Det er rimelig å anta at folkene på plassen deltok.
Naustet på bildet ble ikke brukt så mye som båthus i mine guttedager. Det ble mest brukt som låve og fjøs for dyrene på plassen. Nede i fjæra hadde de ordnet seg et enkelt røkeri. Sara var svært flink til å røke både sild, laks og skinke. Hun gikk ofte i skog og mark og sanket brisk og annet som hun brukte i røkeriet sitt.
En gang ville bonden på Bjørset selge skog for å bedre på økonomien sin. Peder Haukebø fikk som oppdrag å vise trem skogsteigen som var til salgs. Han kom til å overhøre en samtale mellom kjøperne. De diskuterte hva skogen var verdt og nevnte en sum som var langt høyere enn den skogseieren hadde forlangt. Da ble Peder borte, og skogkjøperne måtte klare seg uten kjentmann. Omsider kom de tilbake til gården, men da var ikke skogen til salgs lenger.
Når elevene lekte oppe på skolen, hendte det at ballen havnet nedenfor veien. Elevene lurte seg ned på marka for å hente den og tråkket da ned gresset til stor ergrelse for folkene på plassen. Peder tok seg mange turer opp på skolen og kjefter for dette. Til slutt begynte elevene å kalle han «Ball-Peder«
Sara og Peder hadde 7 barn. De fleste reiste til Amerika, men Mali ble igjen i Norge. Peder døde først på - 40-tallet 92 år gammel, og Sara døde først på - 50-tallet 98 år gammel. Peder og Sara var de siste av de gamle husmannsfolkene på Bjørset. Datteren, Mali, bodde på plassen på grunn av foreldrene sin husmannskontrakt. Plassen er nå gått tilbake til Bjørset gård, og huset er flyttet til Romsdalsmuseet.
Både Hans og Severine bodde i Djupdalen. De gikk begge bort vinteren 1942/43, så vi må langt tilbake i tid for å begynne på historien.
Hans, Severine, Gurine og Peder var søsken. De vokste opp på Kringstad i Bolsøy kommune, men det var Hans og Severine som bodde i Djupdalen.
Besteforeldra til denne søskenflokken flyttet fra Gudbrandsdalen til Kringstad ved Molde. Folk flyttet på den tid fra innlandet og ut mot kysten for å livberge seg. Ved kysten kunne de fiske i tillegg til å drive jorda. Forfedrene slo seg ned som husmenn på "Olausgarden" på Kringstad. Olaus var bestefar til Nils Olav Kringstad, så det er Nils Olav Kringstads gard vi her snakker om. Folket fra Gudbrandsdalen fikk lov til å dyrke opp en liten plass på "Olausgarden". Denne plassen er stedet hvor Anders Vestad bor i dag. Gudbrandsdølene bygde seg et lite hus på plassen og kalte stedet for "Stubberud", samme navnet som stedet hvor de kom fra i Gudbrandsdalen.
Foreldra til Hans og Severine bodde først på Stubberud. Disse tok navnet Kringstad til etternavn. De bygde først et lite sommerfjøs på Stubberud, like nord for nåværende riksvei, vis a vis Gunnar Gammelsæter. Så begynte far til Hans og Severine å dyrke i Djupdalen. Han ble kalt for "P i Jupdalen". P tok seg også arbeid utenfor Kringstad. Han arbeidet med gårdsarbeid og laksefiske på Julbøen.
Peder (bror til Hans og Severine) flytta til Molde og fikk seg arbeid på kaia. Han bodde i Øvre vei, like ved Ranvikkrysset Han fikk to sønner, Amander (Kringstad) og Olav (Kringstad). Amander fikk seg arbeid på kaia i Molde sammen med faren. Olav arbeidet i elektrisitetsverket. Datter til Olav, Inger Dalheim, lever enda.
Gurine fikk en sønn som fikk navnet Karl. Karl var mye på Kringstad i barndommen. Gurine flyttet til Oslo og fikk seg vaskejobb på jernbanen. Hun giftet seg med en svenske i Oslo, som het "Anmon". De fikk flere barn. Etter at jernbanen ble bygd fra Dombås til Åndalsnes, ble det mange gratisturer fra Oslo til Romsdal for Gurine om somrene.
Hans og Severine overtok så husmannsplassen i Djupdalen. Denne plassen tilhørte Knut Kringstads gard. De bygde et lite hus med torvtak. Huset stod i nærheten av der hvor borehullet til vannverket er i dag. Her var det solrikt og det var ei oppkomme med klart vann. Hans kjøpte noe utmark i Djupdalen, med en tilhørende skogteig. Dette ble kjøpt i 1906 fra Haukebø, som den gang lå i Aukra kommune. Det var fra den garden hvor Helge Kallestad bor i dag. - I 1913 fikk Hans og Severine kjøpe husmannsplassen i Bolsøy fra Knut Kringstad.
Hans og Severine skaffet seg ei ku og ei kvige. Andre krøtter hadde de ikke. Hans dyrket rundt huset i Djupdalen. De satte poteter og det vokste mye karvikål rundt om. Severine gikk på skogen og hentet lyng (for) til kyrne, da de måtte spare på det graset de hadde. Hun plukket skogsbær og fantasien var stor for å livberge seg. Hun "tjente" i Fræna, ble det sagt. Lang veg var det å gå til Tornes i Fræna også. Severine brukte å gå en snarvei fra Djupdalen og opp Langskaret Dette var en sti som startet like øst for kommunegrensesteinen. Hun gikk ofte over (den gamle) brua og bort til Rasmus i "Nordigarden", (hvor Trond Haukebø bor i dag). Skulle hun til Fræna, gikk hun vegen over Langskaret, Kringstadsetra, Langvatnet og Åndal. Nåværende riksveg fra Djupdalen, rundt utsikten og til Haukebø, kom først i 1910, etter at Haukebøbrua ble bygd. Arbeidsvegen til Fræna tok en dag. For arbeidet fikk hun nye sko eller ei drakt, - og en dag kom hun tilbake med flesk! Og alt slikt var kjærkomment for folk som ingenting hadde.
En dag da Severine kom hjem fra tjeneste, var det nesten ikke en matbit å finne i huset. Bare 11 poteter var igjen, og det var lenge til årets avling kunne tas opp. Severine la i veg til byen, og hun fikk kjøpe ei "våg" mjøl (Ei våg var 18 kg). Severine hadde ingen komfyr eller steikeovn i huset, men bare ei lita helle. På denne steikte hun potetkaker og natronkaker. Annen bakst, som pundkake, fikk hun av og til bake borte hos Knut Kringstad.
Hans drev dyrkingsarbeid, også på steder utenom Olausgarden. Hans dyrket mye på Kringstadgarden, altså hos Knut Kringstad. Det var "Hans i Jupdalen" og "Tønnes i Vorpen" som dyrka opp "Nedre stykkje" på Kringstad. Det var et hardt slit med store mengder av stein. For dette fikk Hans maten og kanskje litt småpenger. Da Hans arbeidet hos Knut, gikk også Severine innom. Hun var nærmest avhengig av å ha kontakt medfolk, for hun ville følge med i hva som skjedde. Også hun fikk mat, samtidig som hun fikk lese Romsdals Budstikke. Noen avis hadde Hans og Severine ikke råd til å kjøpe.
Ellers fortelles det at Severine var ei glad og lettliva dame og var godt likt. Hans var for øvrig en god arbeidskar, som arbeidet fort og var nøyaktig. Både Hans og Severine ble respektert og de hadde et godt forhold til naboer. A lese kunne de begge, men det er uvisst om de kunne skrive. De hadde begge gått på omgangsskole i Bolsøy.
Severine gjorde også tjeneste på Kringstadgarden, bl a. husvask, potetopptak og kornskjæring. Severine hjalp også til med potetopptak for "Bonden på Kvam". Dette var hos Toralf Møller, bestefar til Toralf i dag. Etter at Severine og de andre var ferdig med ei potetrad, ropte Toralf til Severine: "Fort, fort, ned igjen!" Og Severine svara: "Dei pusta mens byen brann åsså." - Og Toralf svara igjen: "Jo meir du arbeider, jo meir pustar du".
Hans og Severine levde av jorda, men på eksistensminimum. De var vanligvis ikke på sjøen, men en gang måtte Hans reise ut for å tjene penger. Han tok seg arbeid som mannskap på en fiskebåt. Båten dro til Nord-Norge. Hans gikk i land og tok seg arbeid der. Han dro helt nord til Berlevåg. Hans gav aldri noe livstegn fra seg, hverken per brev eller telegraf.
Severine og folket på Kringstad gikk i uvisse. De ville prøve å få kontakt med Hans etter mange års fravær. Så var det noen som møtte en agent i Molde, og denne agenten skulle reise til Nord-Norge. Han fikk i oppgave å søke etter Hans. Agenten fikk oppsport Hans, visstnok et sted i Lofoten eller Vesterålen. Dermed kom Hans tilbake, men da var det gått mange år siden han dro.
Severine hadde fått ei datter, som ble kalt Gusta. Hun døde som ung jente, 11 -12 år gammel.
Karl Anmon, sønn av Gurine, giftet seg med Torny av samisk ætt. De fikk ei datter som fikk navnet Astrid. Et bilde, fotografert av Anna Grøtta, viser "Severine i Jupdalen" med Astrid Anmon på fanget.
Tidlig i 1930-årene ville Hans og Severine selge hus og eiendom i Djupdalen. De bydde det for salg for 4.000 kroner. Hans og Severine fikk så plass på Bolsøy aldersheim på Røbekk. Ellef Kringstad besøkte Hans og Severine. De satt da i et lysthus i hagen til aldershjemmet Dette måtte være i 1936. Det gikk flere historier på aldershjemmet om da Hans skulle vaske seg, bl. a. "I ha'kje bada sia i va i Berlevåg". Det var da mer enn 30 år siden Hans var i Berlevåg.
Det lille huset og eiendommen i Djupdalen ble i 1935 solgt til Peter Lervold for 4.000 kroner. Peter
Lervold var baker på Kneippbrødfabrikken i Molde. Hans døde 10. desember 1942, - 84 år gammel i neste måned, - 20. januar 1943, - gikk Severine bort. De ble gravlagt på Røbekk kirkegård og ligger under samme stein.
Hans og Severine har ingen etterkommere. Grava har hittil blitt stelt og beplantet av nabo Karen Haukebø (92 år). Grava er "gammel" og tiden for hvor lenge steinen kan stå på Røbekk, løper snart ut. Burde steinen blittflyttet fra Røbekk til Djupdalen? - Hva med et kulturminne, plassert i vårt eget nærområde, til minne om HANS OG SEVERINE?
Jeg takker Karen Haukebø og Ellef Kringstad for opplysninger og lån av bilde. Takk også for hjelp fra Teknisk etat i Molde kommune og Jordskifteverket
Molde, 8. april 1997
Per Olav Hol Flatholm
Brødrene Fridtjof og Peter Lervold flyttet i 1935 til Djupdalen sammen med familien sin. De hadde kjøpt hus av Hans og Severine, og det kostet 4000 kr. Huset lå midt på grensa mellom Ytre Bolsøy og Aukra. Grensa delte Djupdalen i to.
Faren deres jobbet som baker på kneippbrødfabrikken inne i byen. Han måtte stå-opp i 4-5 tida hver morgen for å komme seg tidsnok til jobben. Bakerne startet på jobb svært tidlig for at brødene skulle være ferske til butikken åpnet. Noe fremkomsfnriddel hadde de ikke, så han gikk frem og tilbake fra jobben hele året. Det vanskeligste var kanskje nysnøen for det var ingen som måket snø.
Etter krigen ble minkfarmen startet. Den lå der veien Pelskroken idag ligger. Fridtjof var eier og leder. Han leide arbeidere - ca. 5-6 stykker. De trengte lønn. En stor del av inntektene gikk til lønn. Fridtjof hadde tjent mye mer på drifta enn om han hadde jobbet selv, men det var hans måte å gjøre det på. Som mange kanskje ikke hadde trodd plaget ikke den sterke lukta fra minkfarmen de som bodde der. Dessuten er revelukt verre.
Minkfarmen ble senere overtatt av et stort firma som het Flåthen pelsfarming. Det kom sykdom og dyrene måtte avlives. Etter dette tok Fridtjof igjen over drifta av pelsfarmen. Han avviklet pelsdyrholdet i 1980.
Den grønne, fine skogen som nå står i Djupdalen har ikke alltid vært der. I 1946 oppsto en stor skogbrann. Skogen var tørr og brannen spredte seg raskt, men de klarte likevel å stoppe brannen der hovedveien går idag. Etter denne forferdelige store brannen så det ganske stygt ut der, men etterhvert kom det opp fin furuskog.
Under krigen ble byen bombet, og Djupdalen ble raskt tilfluktssted for de som trengte det. Djupdalen var et trygt sted å være.
Vi vil gjerne takke Peter Lørvold som har gitt oss alle disse opplysningene om Djupdalen fra gammel tid.
Silje Rønhovde Sandvik
Ingrid Hogstad Johnsen
Bjørset gård var første gang nevnt i 1597. Gården hørte til statholdergodset i 1650 og var i 1597 krongods av Gyrvhild Fadersdtr. S. Godssamling. Senere kom gården under Vestnes godset og Veøy kyrkjegods.
I 1790 ble Hans Thiis Møller I på Moldegård eier av gården. Hans Thiis møller bodde selv på Moldegård. Det er vanskelig å finne ut av skjøtebøkene om han bøgslet bort Bjørset. Han døde i 1811 ,bare 48 år gammel.
Gården gikk over til sønnen, Peter Ricardus Møller, som også bodde på Moldegård. Enten drev han gården derfra eller så var den bortbøgslet dels til leilendinger, dels til husmenn. Han døde i 1849.
17/4-1850 ble skjøtet tinglest til hans sønn Petter Anton Møller som bodde på gården og drev hovedbruket selv. Tunet lå den gang oppunder lia vest for Glomstua. Til gården hørte sagbruket i Bjørsetbekken i fossen litt nedenfor den gamle veien til Øvre Bjørset (Glomstuen).
Ved testamente av 25/7-1871 innsetter Petter Anton Møller sin søster Mette Susanne Møller som arving til gården, og da broren døde overtok hun gården. Hun var ugift, og ved skjøte av 8/12-1883 overdro hun skjøtet Hildegunn Marie Møller. Hun var gift med Claus Møller, sØnnen til Hans Thiis Møøler II . Han var forretningsmann og drev større trelastforretning i Barcelona i Spania sammen med en yngre bror.
Da Claus Møller overtok i 1883 var gården på 3-400 mål innmark og omlag 2000 mål skog og 1000 mål fjell og beite. Gården var forfalt og det første Claus gjorde var å sette igang med fullstendig nyreisning av nytt hus i nytt tun. Det nye våningshuset ble bygd lengre ned mot fjorden. Driftsbygningen ble bygd litt øst med plass til 40 kyr i fjøset og 8 hester på stallen.
Claus Møller og hans kone drev gården i 35 år. De tok stadig personlig del i driftsarbeidet, og sto selv for styringer ute og inne. Claus Møller anla sagbruk i Bjørsetbekken nedenfor Glomstuveien. Sagbruket ble senere flyttet ned til sjøen ved Storvika og drevet elektrisk.
I 1919 ble hovedbygningen «Tryggheim« solgt til Rauma ungdomsskole, senere Rauma folkehøyskole.
16/6-1920 overtok eldste sØnnen Rolf Møller gården. Han bygde et nytt våningshus under bnr. 26, Bjørsito, øst for det tidligere tun, nærmere Bjørsetbekken.
I 1964 tok gårdsdriften slutt. Både våningshus og driftsbygninger er nå revet. Jorden ble solgt som tomter.
Skoletun omkring 1935 (venstre) og
Gamle "Tryggheim" (høyre) som ble brukt til internat og undervisning fra 1919 til
1966.
Ole Larsen Qvam og hans etterfølgere eide gården fram til 1838. Da ble gården - auksjonsskjøtet i Johanne Qvams bo solgt til Richard Jalles Møller.
Richard var sønn av konsul Peter Ricardus Møller og han var en yngre bror av Hans Thiis Møller Moldegård. Han ble eier av Meeg allerede da han var 18 år gammel.
De tre brødrene fra Moldegård ble eiere av hver sin av de tre storgårdene. Hans Thiis Møller, Moldegård, Peter Anton Møller, Bjørset gård, og Richard Jalles, Møller Kvam på Meek.
Jalles Møller var en dyktig gårdbruker. Særlig var han flink til å passe godt på gårdens verdifulle skog. Skogen foredlet han selv på eget sagbruk og omsatte det i sin trelastforretning som han drev i mange år.
Jalles førte videre det oppdyrkningsarbeidet som var grunnlagt av Ole Larsen Qvam. Han tok seg spesielt av gårdens hus som han bygget om fra grunnen av, med store hoved- og uthusbygninger. Jalles Møller døde i 1909. Gården ble overtatt av Toralf Møller.
For nåtidens moldensere virker det nok noe rart å treffe navnet Kvam på det gamle området Meek i Molde. Navnet ble innført av sogningen Ole Qvam, som slo seg ned på denne gården i l812. Hans barn ble alle dyktige sammfunsborgere og satt spor etter seg i historie. I følge Kari Qvam Hvalbys utmerkede artikkel i Romsdals Sogelags årsskift 1980 om familien Qvam, hadde Ole Qvams fetter på morsiden, Peder Ejnersen Høgi, kjøpt Meek gård i 1809 da han sammen med andre sogninger innvandret til Romstal på Hans Nilsen Hauges bud. Ole Qvam kjøpte gården av fetteren Peder Ejnersen. På den tiden var det uår i landet, og den engelske blokaden av kysten skapte hungersnød mange steder, spesielt i de store byene. Dette la grunnlaget for nytenking i landbruket med selvhjelp som nøkkelord. Mange unge menn fra landet begynte som driftekarer i disse årene, og Ole Qvam var en av dem. De reiste rundt i landet om våren, og kjøpte kveg som ble drevet fram i flokker over gode fjellbeiter om sommeren, og solgt til byene som slaktedyr om høsten. Det var muligens utmarka og fjellbeitene som fikk Ole Qvam til å kjøpe gården i 1812. Området egnet seg utmerket til oppdrett av dyr. Ole Qvam var nå 30 år gammel, og i tilleg til nye ideer om landbruk var han sterkt politiskt interesert. Han kom snart med i lokalpolitikk, hvor skolepolitikk, og likhet for alle, ble hjertesaker. Qvam ble formann i Bolsøy formannskap,og senere stortinngsmann for Romsdal. I 1820 giftet han seg med Johanna Persdotter Ryen, opprinnelig fra Os i Østerdalen, da fortsatt bosatt på Nordmøre. Hennes foreldre var haugianere som makeskiftet sin første gård på Nordmøre, Torvik, med Utheim på Averøy, fordi de måtte holde gjestgiveri som det fulgte mye ståk og uro med. Johanna og Ole Qvam fikk etter hvert en stor barneflokk som senere holdt svært godt sammen. Etter datidens skikk ble Ole Larsen kalt, Ole fra Meeg. Da han senere_ble stortingsmann måtte han bruke dette navnet. Dermed var slektsnavnet Qvam fra Sogn i fare for å forsvinne.Det ville den slektsbeviste sogningen for all del unngå, og i 1838 søkte han om å forandre gårdsnavnet til Qvam, nå Kvam.Det fikk han og navnet var for ettertiden blitt hengende over gården, og senere hele området. Akkurat det siste tror vi Ole Qvam hadde mislikt. Den eldste sønnen på Qvam gård var Lars (1820-1847), som ble fullmektig hos amtmann Thesen i Molde. Han var en hardhaus og brukte selvkonstruerte vannski for å komme over vann og smale fjorddammer, når han var ute i "embets medfør". En dag mistet han proppen til den ene skia i en fjord på Sunnmøre, og måtte svømme til lands mellom isflak. Han pådro seg en kraftig forkjølelse som utviklet seg til tæring og førte til døden. Han ble knapt 26 år gammel.
Sønn nr. 2 og 3 var Peter (1822-1907) og Peder Olaus (1824-.1845). De gikk samtidig på skole i Molde, tok privattimer slik at de i 1841 ble oppmeldt til eksamen artium ved Christiania Universitet. Den lærde skole i Molde var egentlig bare middelskole og krevde 2 års høyere latinskole før artium. Guttene fikk hver sin hest av sin far, kveghandleren, ble utrustet med niste og red helt til hovedstaden. Der ble hestene solgt og pengene brukt til eksamensgebyr og mat. Hestesalene og annet utstyr ble sendt sjøveien tilbake til Molde med ei jekt. Selv hadde de ikke annet valg enn å gå hjem til fots. Oslo oppholdet ble ufrivillig forlenget fordi Peder Olaus måtte kontinuere i oktober, han strøk i matematikk. Det ble en knallhard kamp for å skaffe penger, men også det gikk. Neste år fikk de begge post som huslærer, henholdsvis hos sognepresten i Ål i Hallingdal, og hos distriktslegen i Holden i Telemark.
Peder Olaus ble syk og døde under et studentmøte i København i 1845. Peter var en tid hjemme i Molde for å hjelpe moren etter at faren gikk bort i 1844, og to brødre i årene som fulgte. Den ene søsteren, Magdalena, ble sendt til familien Colbjørnsen i Valdres, den andre, Anne, satt i skredderlære. Broren, Ole Anton, og senere, Peder Vogelius, begynte på skole i Molde. Selv dro Peter tilbake til Oslo, begynte først å studere jus, men da det ble uår i landbruket og problemer for moren, la han studiene på hylla og reiste hjem til Molde og ble lærer der, senere i Kristiansund. Moren døde i 1850 og Peter Qvam besluttet å selge hele familiens eiendom for å innfri de mange lånene faren hadde tatt opp for å skaffe sønnene utdannelse. Så reiste han til Oslo hvor han slo seg ned for godt som lærer, senere skolebestyrer for egen skole fra 1857.
Han la ned et stort og banebrytende arbeid for å få undervisningen så rimelig som mulig og dermed gi undervisningstilbud til flest mulig. Han var den første som hadde middelsskolekurs for kvinner her i landet. Han førte sin siste avgangsklasse opp til eksamen i 1905, 82 og et halvt år gammel. Han døde i 1907.
Søsteren, Magdalena, forsøkte seg på litt forskjellig og endte opp som pensjonatvertinne for tilreisende nordmenn i KøbeJ]havn. Anna fikk. en god ungdomstid hos familien Colbjørnsen og stelte senere i sine brødres hus som tjenestepike. Den yngre broren, Vogelius, ernærte seg som lærer en tid, studerte jus. og realfag og ble skolebestyrer i Namnsos. Han var svakhelset og- døde allerede i 1874.
Ole Anton leste privat hos broren og gikk et år på realskole i Oslo før han tok artium og juridikum i 1862. Han var lærer på brorens skole i studietiden. Etter embetseksamen unte han seg endelig en liten ferie. Med skreppen på nakken gikk han til fots over fjellet til Voss, derfra opp til Vestlandet og hjem tiI Molde. Etter et kort opphold gikk han videre til Steinkjer. Høsten etter ble han dommerfullmektig hos sorenskriveren i Stjør- og Verdalen. I 1863 ble han overrettsakførerog kjøpte gården Gjærvan i Egge. To år etter giftet han seg med Fredrikke Gram, og ble høyesterettsadvokat i 1867. Han kom tidlig med i kommunalpolitikken og i 1814 ble han valgt inn på stortinget og gikk gradene via statsråd til han i 1902 ble titellert statsråd i Stockholm. Han var sorenskriver i Gausdal fra 1885 og amtmann fra 1894. Hans kone, Fredrikke, ble stifter av De norske kvinners aanitetsforening, og var like glødende nasjonalist som sin mann. Ole Anton Qvam døde i 1905. Det er reist en bauta til minne om han på Egge kirkegård.
Peter Qvams byste (venstre) og Ole Anton Qvam (høyer) 28 år.
Da kristendommen kom til landet, ble alle pålagt å lære seg Credo (de tre troens artikler) og Pater noster (Fader vår) utenatt på latin, og en skulle skjønne meningen. Foreldre og fadder ble pålagt å gi barna denne undervisnigen.De som var 15 år og ikke hadde lært seg dette,_måtte betale 3 øre til bispen. 3 øre var på denne tiden veldig mange penger.
Før konfirmasjonen ble innført i 1936, var det trolig ingen skolegang i Kvam krets. En kjenner navn på lærere fra før denne tiden, men det har vel helst vært huslære og privatlære. For at de unge forberedelsen til konfirmasjonen skulle kunne tilegne seg den nødvendige kristendommskunnskap, ble det startet opp skoler som skulle lære barna å lese. Den første folkeloven av 1739 sa at barna skulle gå på skole minst 3 måneder for året i 3 år.
Den første tiden var det omgangsskole. En hadde ingen skolebygning. Elevene og læreren holdt til på gården, en bestemt tid på hver gård. {Les om da Øyvind begynte på skolen i "En glad gutt" av Bj. Bjørnson.) Presten satte svært ofte de flinkeste konfirmantene til å være lærer for barna.
I Kvam krets ble den første skolen bygd omkring 1872 og var i bruk til 1919.
Den første læreren i Kvam krets, som vi kjenner navnet på, er Pedersen Knutsen Rørvik. Han ble omgangsskolelærer da han kom fra krigen i 1814,- og han hadde sitt distrikt fra Kringstad til Hjelset.
Dette er gamle Kvam skole før 1919. Den lå ved oppkjørselen til Rotvold
(gården til Mork). Denne skolen ble bygd i 1872.
Dette bygget er eldste delen av skolen i dag - trebygningen. Under taket på nordsida (inngangspartiet) på utbygget over trappa henger den gamle "skoleklokka". Den bestod av en bøyd og rett jernstang. Når læreren slo med den rette stanga på bøylen, kunne elevene høre "klokka" over det meste av bygda. Det var nødvendig også; for i langfrimenuttet for de vidt omkring. De akte på spark, kjelke og skøytebil i Bjørsetalleen. Og hoppet på ski borte i Ingridbakken eller Storvikbakken.
I 1941 tok tyske soldater skolen. Elevene og lærerne måtte på bygda for å få tak over hodet. Storskolen, 6. og 7 .klasse holdt til ute i kapellet (Kvam kapell). Mellomtrinnet holdt til hos Fredrikson i Lillevika, og småskolen et eller annet sted i Glomstuvegen.
I 1965 ble klasserommene 8-og 9 samt aktivitetsrommet i underetasjen og gymnastikksalen innviet. Akivitetsrommet ble senere delt, og ble til klasserommene 6 og 7.
Paviljongen med klasserommen 10, Il og 12 ble bygd i 1983.
Siste skoledag ved gamle Kvam skole juni 1993
TODO: Må skannes på nytt.
Johannes Bjordal ble født i Bjørdalen i Ørsta i 1875. Han hadde stor lyst til å gå på skole, men det var vanskelig. for bygdeungdommen i den tida. Han gikk så i urmakerlære i Volda. I denne tida kom meldinger om gullferd og eventyr i Sør-Afrika. Johannes Bjordal var med blant de som reiste i 1895. I Durban kom Bjordal i arbeid hos en gullsmed og urmaker. Dette ga dårlig lønn og etter en stund gikk han inn i snekkerlære. Han likte seg godt men drømmen om å reise hjem igjen var der. En dag kom han til å lese en notis i Aftenpasten am at Norge innførte store mengder husflidsvarer som like gjerne kunne vært laget i landet. Dette gav Bjordal ide om at her lå muligheter. Borgerkrigen brøt ut, og han reiste hjem. Vel hjemme gikk han to år på snekker og treskjæringskurs som Kristiania kunstindustrimuseum satte igang i Gausdal.
«Snekker og treskjerarskulen i Ørsta» startet med sitt første kurs høsten 1903. Her var elleve faste elever og tre hospiterende kvinner sam ville lære treskjæring. Qpplæringa omfattet snekring, dreiing, treskjæring og tegning. Etter tre års drift bygget han eget verksted og internat. Imidlertid ble det vanskelig å få statlig og kommunal støtte til drifta. Begrunnelsen var at skolen lå for langt syd i fylket. Dette resulterte i at Johannes Bjordal i 1916 solgte skolen og husene i Ørsta. Sommeren 1917 bygde han ny skole på Bjørset. Skoleåret 1917/18 fikk elevene ved skolen god praksis ved at de var med å bardkle hus og liste til dører og vinduer.
Fra nå av fikk skolen navnet: Romsdal Amts Arbeidsskole». Senere ble navnet Møre Fylkesarbeidsskole, så Møre og Romsdals arbeidsskole for i de siste årene å hete «Møre og Romsdal heimeyrkes$kole». I 1925 fikk skolen egen smiavdeling. Gjennom de første 50 år hadde skolen ca.1800 elever. Landsrådet for heimeyrke hadde befaring rundt i landet i 1939. Da ble skolen nevnt som den beste skolen i landet i sitt slag. Skolen ga starten til at flere skoler ble startet opp rundt om i landet. I 1950-åra utta1te to framstående møbelfabrikkanter på Sunnmøre at 75% av den daværende møbelindustrien på Sunnmøre hadde sitt utspring i denne skalen.
Skolen hadde internat der styreren hadde sin bolig i l. etg. I 2. og 3. var det elevrom med fra en til fem elever på rommet. Frokost i spisesalen i kjelleren klokka halv 8. Skolestart -praktisk del- fram til klokka 12.00 da det var middag i spisesalen. Start på teoridelen klokka 13.00 og fram til mat klokka 15.00.
Så var det praktisk arbeid fram til klokka 17.00. Kveldsmaten klokka halv 6. Klokka 23.00 skulle alt være stille. En lærer gikk da vaktrunde. Sammen med skolen hadde de en gårdsdrift. Elevene hadde enkelte plikter i den sammenheng, slik at de kunne få tilskudd til kosten. Det var tre «kjøkkenjenter» til å ta seg av det daglige matstellet. Skolebygningen hadde smed og mekanikerlinje i kjelleren. I l. etg. holdt bygningsfaglinjen til og i 2. etg. var møbelsnekker og skjærerlinja sitt arbeidsrom. I 3. etg. var det to tegne/teorisaler.
Johannes Bjordal
Møre og Romsdal heimeyrkeskule
Dikt av Nordahl Grieg
Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,mot
en naken vårskogs mørke,står han
ensom med sin sønn.
Tyske bombefly er over.
Slitets tunge, trette furer i hans
ansikt er hans egne.
Smerten i det gjelder andre.
Slik må fredens ansikt være, grått og
dradd av nattevåk,jaget,pint,forhånt
av voldsmakt,men allikevel med
styrken til å lide med alt liv.
Han og bjørken hører sammen.
Som de døde er med mulden er hans
sjel blitt ett med landet.
Mannens rene, vare
smerte, stammens hvite, stille lys, ser
en dag de ikke kjente.
Noe fmt og skjult skal krenkes.
Noe grovt og ondt skal komme.
Over smerten, sår og hudløs, lukker
der seg strengt en vilje.
Slik må fredens ansikt være,
dirrende av spente sener, i en hård
forakt for mordet, i et vern for alt
den elsker.
Rak og høy står han ved
bjørken, stirrende mot det som
kommer, ørne-ensom, ørne-stolt.
9.APRIL: Norge blir invadert av tyskerne. Kongen, kongefamilien og regjeringen rømmer nordover. Fra Norges Banks hvelv blir 1503 kasser og 39 kagger med gull fraktet med lastebil til Norges Banks hvelv på Lillehammer.
l9. APRIL: Gullet fraktes over på et godstog og det drar straks til Dombås og ned Romsdalen.
20.APRIL: Toget damper inn på Åndalsnes stasjon. De vil vente der til den engelske krysseren "Galathea" ankommer.
2l.APRIL: Åndalsnes bombes og de sju vognene med gullasten flyttes til Romsdalshorn stasjon.
23.APRIL: Kongen, kronprinsen og regjeringen ankommer Molde. Kongen og kronprinsen tar inn på Glomstua.
24.APRIL: 200 kasser med gull fraktes over til "Galathea" på Åndalsnes-resten lastes på lastebiler (24 stk.) og kjører innover mot Molde. Etter en strabasiøs tur på dårlige veier og under stadige angrep fra tyske fly ankommer lastebilene - alle uskadd - til Molde og gullet gjemmes i kjelleren på Superbgården.
25.APRIL: Kongen, kronprinsen og regjeringen holder møte på Knausen. Bombingen av Molde starter. KongHaakol1og kronprins Olav trekker vekk fra sentrum av byen og opp i skogen for å komme seg i sikkerhet.
26.-29.APRIL: Hele Molde sentrum blir helt rasert av bombingen. Tyskerne slipper splintbomber og brannbomber og trehusbebyggelsen står i lys lue. Molde kirke blir også antent og brenner ned. Som ved et under blir ikke Superbgården der gullet ligger ødelagt av bombingen!!
28.APRIL: Kong Haakon og kronprinsen Olav blir fotografert ovenfor Glomstua oppe i skogkanten mens de skuer utover den ødelagte byen. Dette bildet skulle bli det kanskje mest kjente fotografi under krigen i Norge. Og bjørka bak kongen på bildet blir kalt Kongebjørka.
29.APRIL: Den engelske krysseren "Glasgow" kommer seg uskadd inn til storkaia. Kl. 23.00 stiger kongen og kronprinsen ombord. Samtidig blir også gullet lastet ombord, men litt senere gir kapteinen ordre om at de må dra - han tør ikke vente lenger da sjansen for angrep på skipet er svært stor. Dermed blir ca. 4 tonn gull igjen i Molde mens 36 tonn nå var på vei ut mot åpent hav og over til England.
30.APRIL: Resten av gullet fraktes med fiskebåter nordover. Det blir bragt til Tromsø og derfra fraktet over til Amerika.
Tyskerne lagde en piggtrådsperring på Bjørset under krigen 1940-45. Den strakte seg helt fra sjøen og opp under Høghaugen. Skogen på begge sider ble hogd ned. Slik ble det god utsikt fra skytestillingene som det var flere av oppover lia på østsiden av piggtrådsperringen. På utsiden ble det gravd ned miner, både person- og tankminer. Idag kan vi se et belte med lauvtrær oppover skogen hvor minefeltet og piggtrådsperringen var. På østsiden lagde tyskerne en sti med trappetrinn. Denne var i god stand de første årene etter krigen, og det var greit å ta seg fram til Høghaugen langs denne stien. I dag kan en ikke finne spor etter den, og det er svært slitsomt å ta seg opp på østsiden av anlegget nå. På vestsiden er det lettere å komme seg opp. Før i tiden var det vanlig at kyrne gikk og beitet i skogen om sommeren. Slik kunne høyet som vokste på dyrket mark, nyttes til vinterfor. Slik var det også under krigen Ut på sommeren ble det mye saftig og godt gress inne på minefeltet. Dette friset kyrne, og det hendte at de brøt seg gjennom gjerdet og gikk inn på feltet for å godgjøre seg den gode maten. Noen kyr gikk seg da på miner og ble drept. En tysker, som deltok i arbeidet med å hente ut en død ku, gikk seg også på en mine, ble lemlestet og døde senere av skadene.
Da tyskerne bygde skyttergraver og bunkere oppe i lia, brukte de ikke å dekke til med fasiner når de måtte skyte eller sprenge fjell. De i bygda var livende redde hver gang det smalt en salve, og mørke skyer av jord og stein kom seilende nedover oss. Det var å søke dekning bak nærmeste husvegg. Verre var det når en oppholdt seg ute på jordene. En gang jeg var ute på åkeren og lukte, skar en minestein seg dypt ned i jorden like ved siden av meg.
Tyskerne brukte helst krigsfanger til å bygge festninger og andre krigsanlegg for seg. Her hos oss oppholdt det seg russere, polakker og franskmenn. Fangene fra Russland ble svært dårlig behandlet, og fikk simpel kost å spise. Skolebarna pleide å legge igjen nista si langs vegkanten når de så russere i nærheten. De tyske vaktene måtte ikke se dette, for da ble det rabalder.
Russerfangene var veldig flinke med finggrene sine. Av tynt blik og annet skrot kunne de lage de vakreste gjenstander. Noen av barna som delte nista si med russerne, fikk slike gjenstander til presang.
I løpet av okkupasjonstiden bodde det svært mange tyskere på Bjørset. Alle tre skolene, Kvamskolen, Rauma folkehøgskole og Møre og Romsdal arbeidsskule, ble tatt i bruk som soldatkaserner.
Flere norske familier ble jagd ut av leilighetene sine, fordi tyskerne skulle bo der. De norske familiene måtte bo i hytter resten av krigstida. Området mellom Kvamskolen og "Trepekkeren" ville tyskerne ha for seg sjøl.
Der hvor Pederveien krysser minefeltet, kan vi se to store hull. Dette er kratere etter mineeksplosjoner.
Bunkeren er bygget under krigen av krigsfanger og tvangsutskrevne nordmenn. Den er veldig solid bygget. Taket er ca.2m tykt, først stålbjelker og så betong/stein som inneholder store mengder armeringsjern. Veggene er enda tykkere, ja opptil 3,8m på det tykkeste. Bunkeren ville nok ha tålt et kraftig bomberegn! Ytre mål er ca. 10x10 meter. Innvendig er det et stort rom på ca. 5x4 meter og et mindre rom. Dørene er av kraftig stål og ville tålt de kraftigste kuler. Til oppvarming var det en koksovn inne i det største rommet. Det var lufttilførsel fra en hånddrevet vifte, som dessuten skulle lage et over trykk dersom det kom gassangrep. Fra denne bunkeren gikk det en dyp løpegrav nordøstover ca. 30 meter til en annen bunker. Denne er idag overbygget av et bolighus, bunkerrommet er idag kjeller til huset. Trolig var denne bunkeren hvilested for soldatene. Fra den første bunkeren gikk det en gang en tunnel under Julsundveien og ned i fjæra. Der var det mitraljøse/lett og artilleri. Bunkeren stod i veien for gangveien fra gamle Kvam skole til Kvam og i 1982 måtte Vegvesenet sprenge vekk 2-3 meter. Det eneste som syns av den i dag kan man se inne i garasjen til Berit Korsbrekke. Julsundveien var under krigen en del smalere enn den er nå. Der var det en liten bakketopp rett nedenfor bunkeren. Der var det en bom og en vaktpost. Alle som passerte den ble kontrollert.
Dette verket er lisensiert under en Creative Commons lisens.